Minner fra Atlantis reflekterer over persepsjon, mytologi og nødvendigheten av å se virkeligheten fra flere perspektiver. Ved å trekke på det symbolske språket til tapte sivilisasjoner, inviterer maleriet til en revurdering av hva som ligger under overflaten av den synlige verden.

Atlantis fremstår ikke som et historisk sted, men som en metafor - en påminnelse om at kunnskap, minne og sannhet ofte eksisterer utenfor umiddelbar gjenkjennelse. Ved å engasjere seg med myten som en form for kollektiv hukommelse, antyder verket at det umulige kanskje bare er et spørsmål om perspektiv, og at forståelsen av fortiden kan åpne nye måter å forestille seg fremtiden på.